Norske IT-hus jubler over produktivitetsgevinster fra KI-kodeverktøy. Men bak tallene vokser en bekymring som foreløpig får lite oppmerksomhet: hvem skal fylle seniorstillingene om fem til ti år, når vi allerede nå slutter å ansette — og dermed lære opp — juniorer?
Dette er kjernen i debatten som Digi.no løfter frem, og som stadig flere i bransjen kjenner seg igjen i.
Junioroppgavene forsvinner — men ikke behovet for dem
I mange tiår har junior-rollen fungert som et institusjonalisert lærlingprogram. Den ferske utvikleren fikk enkle bugfikser, rutinepreget CRUD-kode og støtterende kodegjennomganger. Det var ikke glamorøst, men det var der grunnfundamentet ble bygget.
Nå overtar KI-assistenter som GitHub Copilot, Cursor og lignende verktøy stadig større deler av nettopp disse oppgavene. Resultatet er at terskelen for hva en nyansatt må kunne fra dag én, stiger dramatisk.
Når KI gjør jobben som lærte opp en hel generasjon utviklere, hvem skal da lære opp neste?
Internasjonale data støtter uroen. Ifølge forskningsdata innhentet til denne artikkelen har antall stillingsutlysninger rettet mot juniorutviklere falt med hele 34 prosent fra toppnivå. Samtidig øker erfaringskravene: der man tidligere stilte krav om to års erfaring, ber mange virksomheter nå om tre til fem år.
KI gjør juniorer raskere — men ikke nødvendigvis dyktigere
Det er fristende å tolke produktivitetsgevinstene som et udelt gode. Juniorer som bruker KI-verktøy løser oppgaver opptil 55 prosent raskere, viser tilgjengelig forskning. Men hastighet er ikke det samme som forståelse.
Farens kjerne er at KI-generert kode sjelden feiler på den måten som tvinger en utvikler til å grave dypt. De klassiske feilene — pekerfeil, minnelekkasjer, subtile race conditions — er nettopp der man bygger den intuisjonen som skiller en god seniorutvikler fra en middelmådig en.
Mentorskap og progressiv eksponering for reelle problemstillinger er det som bygger kompetanse over tid. Når virksomheter slutter å ansette juniorer fordi KI håndterer «de enkle tingene», kutter de samtidig den pedagogiske trappen.
Det store bildet: Vekst og risiko på samme tid
Situasjonen er paradoksal. Globalt vokser etterspørselen etter programmerere kraftig. Amerikanske Bureau of Labor Statistics anslår at det vil komme nær 328 000 nye stillinger for programvareutviklere i USA alene frem mot 2033 — en vekst på 17 prosent. Og rekrutterers optimisme knyttet til KI steg fra 43 prosent i 2025 til 55 prosent i 2026, ifølge tilgjengelig bransjedata.
For norske IT-virksomheter er dette særlig relevant. Norge har allerede et stramt arbeidsmarked for erfarne utviklere. Dersom man i dag reduserer inntaket av juniorer fordi KI tar de enkleste oppgavene, setter man seg selv i en vanskelig situasjon om noen år — akkurat når behovet for seniorkompetanse er størst.
Hva bør IT-hus gjøre?
Det finnes ikke ett enkelt svar, men diskusjonen Digi.no reiser peker mot noen klare handlingsalternativer for bransjen:
Bevisst opprettholde juniorstillinger, selv når KI gjør det fristende å effektivisere dem bort. Disse stillingene er investering i fremtidig seniorkompetanse, ikke bare billig arbeidskraft.
Restrukturere opplæringsløpene slik at juniorer eksponeres for kompleksitet tidlig — ikke skjermes fra det. KI-verktøy bør introduseres som supplement til forståelse, ikke erstatning for den.
Stille krav til systemforståelse allerede i ansettelsesprosessen. Kandidater som kun kan bruke KI til å produsere kode, men ikke forklare hva den gjør, er en risiko — ikke en ressurs.
Spørsmålet er om norsk IT-bransje er villig til å tenke fem år frem i tid, i en sektor der kvartalsresultatene alltid konkurrerer med langsiktig kompetansebygging.